Gladreklame

Jeg er ikke så overbegeistret for reklame. Det har dere kanskje merket. Det er jo egentlig litt paradoksalt, siden jeg jobber i kommunikasjonsbransjen.

Jeg tenker at mye av reklamen vi utsettes for, virker omtrent like konstruktivt på samfunnet som en byllepest. Den får oss til å føle oss skikkelig dårlig. Det har jeg jo skrevet litt om i det siste. Reisebyråenes smekre bikinidamer plaget meg sist.

Akkurat derfor syntes jeg det var så hyggelig da jeg en sen kveld gikk forbi Star Tours nye kampanje. En eldre smilende herremann med bok, lyste mot meg i mørket. Senere har jeg funnet flere andre boards, med blant annet et flott eldre par.

 

SEXY

 

Nå synes jeg ikke at man skal farte med fly til syden i tide og utide, men om man først skal det, er det fint å gjøre det uten dårlig selvtillit

 

Les mer

Han som røsket i sjelen, vant ikke

I går så Nikolai og jeg på Spellemann. Min første felles seeropplevelse med resten av Norges befolkning siden jeg kan ikke huske sist. Eller, nå løy jeg litt. Jeg pleier å se på Tour De France. Jeg liker langsom TV og sykling.

Spellemann har jeg i hvert fall ikke sett på mange år, men det var omtrent akkurat slik jeg husket det. Reaksjonene fra oss i sofaen var de samme:

 

1 2 3

 

I dag leste jeg i Aftenposten at de fleste man trodde kom til å vinne, vant, og at det var topp. Jeg må være helt ute av loopen, for jeg visste nesten ikke hvem noen var, og mange av de jeg visste hvem var, vant ikke – eller var ikke med i det hele tatt. Det sier kanskje mer om meg, enn om Spellemann, uten at jeg skal si noe helt sikkert.

Noen heiet jeg selvfølgelig på, og jeg oppdaget noen jeg ikke har hørt på før, som virker topp. Thea Hjelmeland for eksempel. Hun kommer til å få mye plass i spillelistene fremover.

Jeg ble jo litt skuffa over at OnklP ikke fikk noen pris. Det er masse å si om OnklP, men man må jo si at han har fått det til i år.

Jeg følte, akkurat som resten av Norges befolkning, at ”styggen på ryggen” handlet om meg.

 

4

 

Jeg mener… til og med Fabian Stang har gått ut i media fortalt om sin ”styggen på ryggen.”

 

5

 

Jeg tror det er sånn at Admiral Ps sang om engler og jenter og sånt har hatt flere avspillinger, men han har jo ikke akkurat røsket i sjela til folk slik som OnklP.

Jeg skjønte ikke noe særlig av at Morten Abel vant hedersprisen. Dessuten hadde han rekvisitt-damer i showet sitt, og det er jeg lite fan av.

 

6

 

Nico & Vinz vant jo hele sulamitten. De er selvfølgelig alt for store og internasjonale til å være tilstede på spellemann. Prisen ble introdusert av Ole Paus, som ikke er så internasjonal, og som ikke hadde øvd på manus:

 

7

 

Hiten til Nico & Vinz handler om sånne hyggelige og inspirerende ting som å tenke utenfor boksen og å gå sin egen vei og ikke se seg tilbake og slikt. Nå erobrer de verden.

Det er jo kult.

 

Les mer

Hvem trenger vel hode, når man har kropp?

I går kom jeg over en sak der de nye Paradise Hotel-jentene ble introdusert. Helt hodeløse, for de har visst ikke lov til å vise ansiktene enda. Men man trenger jo ikke fjes for å lage sak, når man har kropp:

 

Screen Shot 2015-01-13 at 09.46.25

 

Utrolig! Her har jeg, i mange lange år, brukt massevis av tid på å tegne ansikter – helt uten grunn!  Tenk, jeg kan lage dobbelt så mange tegneserier nå som jeg slipper å sløse vekk tid og krefter på unødvendig mimikk og ansiktsuttrykk. Fjes er ut! Jeg føler meg inspirert.

 

4

2

3

 

Hvis ikke dette er helt topp (eller bør jeg si kropp), så vet ikke jeg.

 

…og mens dere tenker litt på dette med kropp, kan dere gå inn å stemme på hvem som har fått unge til å føle seg aller verst i år. Hvem fortjener årets gullbarbie? Stem HER

 

Les mer

Gran Canarias feriefolk og jenteturens finale

Jenteturen er over, og vi har landet hjemme i puddersnøen etter en uke på Gran Canaria. Jeg har kost meg.

Gran Canaria er en boble i verden. Virkelig. Livet på øya er sentrert rundt tre ting: soving om natten, spising og soving i solen. Alle de ferierende svever rundt i en døsig lykkerus, fylt av prosecco og slippers.

Jeg vet ikke om det er en spesiell type folk som drar til Gran Canaria, eller om folk blir spesielle av å dra dit, men vi traff noen ganske fantastiske karakterer i løpet av turen. Her er noen:

Den dansende mannen:
Danset rundt bassenget i røde badeshorts med partymusikk på øret. Prøvde å by opp tilfeldig forbipasserende til dans. Jeg kunne ønske jeg var like bekymringsløs som ham. Det er sikkert veldig fint.

 

1

 

Den utålmodige damen:
Helt motsatt av den dansende mannen. Vi traff henne tilfeldig flere ganger, og hver gang snakket hun om at alt burde gå fortere (som er vanskelig på Gran Canaria, der livet går veldig sakte)

 

2

 

Tangaherren:
En elegant eldre herremann som solte seg i bitteliten tanga av sort skinn. Det var en overraskelse ved basengkanten.

 

3

 

T-skjorte-gutten:
Hadde kjøpt seg ny T-skjorte, med et motiv jeg mistenker kan virke mot sin hensikt.

 

4

 

De fine britiske mennene:
Selv i 20 varmegrader hadde de fargerike ullgensere, pressede bukser og var kjempefine. De smilte litt sånn fjernt og lykkelig nesten hele tiden.

 

5

 

Jeg tror vi tre jentene på jentetur passet rett inn blant disse.

…Og så må jeg bare nevne, helt til slutt, at vi gjorde det jenter på jentetur alltid gjør, om vi skal tro reisebyrående. Vi vasset. De andre jentene insisterte, siden jeg har skrevet så mye om det. Vi måtte jo.

Vi prøvde så godt vi kunne å være grasiøse og sexy, som damene på reklameplakatene, men vi hadde på oss kjoler og ikke bikini, det blåste så mye at hatten til søsteren min nesten forsvant til havs og vi ble dynket i saltvann.

 

6

 

Det er uansett ikke så viktig å gjøre alt som på reklameplakatene. Heldigvis. Det er bedre å være som dansemannen, og han finner man ikke i reklamene.

 

Les mer

Brukne blyanter kan spisses på nytt

Vi er fremdeles på jentetur, men det føles så rart å tegne om vassing og solhatter når andre tegnere aldri skal tegne noenting igjen. En illustrasjon lagt ut etter angrepet sier at «The world has become so serious that humor is a risky profession.» En fæl tanke. Det knyter seg helt i magen.

Angrepene i den morbide krigen mot ytringsfriheten rammer så plutselig og uventet, og de er angrep mot alle som ønsker et fritt samfunn. Vi er alle Charlie.

 

1

 

Så nå er det opp til alle oss som tror på likeverd, frihet og demokrati, å stå frem. Vi som vil bo i en verden som aldri blir for seriøs for humor og satire. En verden der vi kan være uenige og stille spørsmål ved alt, uten å frykte terror og vold. Det er så veldig viktig.

Brukne blyanter kan spisses på nytt.

 

2

 

 

Les mer
Laget på og brødskiver med peanutsmør