Et fattig samfunn fullt av penger og vesker
Jeg har fått med meg at det har vært litt rabalder i media om jenters vesker den siste tiden. Folket raser. Det er nesten ingenting vi liker mindre enn folk som sløser. Spesielt når de ikke er oss selv. Det er så deilig å kunne kjefte litt på andre en gang i blant. Dumme bortskjemte småjenter med dumme og unødvendig dyre ting. Ærlig talt, de burde vite bedre. Sløsing er ufint.
Jeg hørte et sitat en gang som jeg tror gikk omtrent slik: Vi bor i et fattig samfunn, fullt av penger. Det ligger noe i det. Når dårlige og billige verdier dyttes på oss fra alle kanter, er det vel verken rart eller overraskende at folk klamrer seg til dyre vesker? Det er jo noe større som skurrer, når tenåringsjenter finner trygghet igjennom overprisede skinnposer. Vi burde kanskje gjøre noe med det?
Ikke et innlegg i samfunnsdebatten
I går satte jeg meg ned med en grandios plan om å tegne noe smart, morsomt og forhåpentligvis litt tankevekkende. Gjerne et overraskende innlegg i samfunnsdebatten. Kanskje til og med det folk omtaler som «et skråblikk» Ja, det hadde jeg innmari lyst til, men det ble selvfølgelig ikke noe av.
Jeg endte istedet opp med å tegne fanart av Kristofer Hivju, fordi han har så flott rødt skjegg. Sånn kan det gå.
Jeg brukte også tiden på å lage en tumblr-blogg for alle tegningene jeg tegner, som ikke passer inn under Livet Blant Dyrene eller Triste Dyr. Bunken med skriblerier som aldri ser dagens lys vokser og vokser. Jeg synes den bør brukes til noe. Det er så trist om alle tegningene bare skal støve bort, sammen med tapastallerknene jeg fikk til jul for fem år siden og kimonoen jeg kjøpte på Japantur. Litt vanskelig å bruke som hverdagsplagg, fant jeg ut da jeg kom hjem.
Av og til får jeg også artige illustrasjonsoppdrag, som da jeg fikk tegne en kjempestor tosiders mensentegning for Aftenposten. Den ligger også på den nye bloggen.
Jeg har kalt siden for «strekmerker.» Jeg syntes jeg var veldig morsom da jeg kom på navnet. Du kan følge den på facebook HER (da blir jeg veldig glad). Bloggen finner du HER.
Den ser slik ut, med bilde av meg og allting:
Men over til viktigere ting, som ikke handler om flotte skjegg, kimonoer eller ordspill: Nå er det ikke lenge til jeg skal gi ut feministbok med Madeleine Schultz og Marta Breen! F-ordet – 155 grunner til å bli feminist. Jeg har fått sette mitt pastellfargede preg på hele boka. Den ser slik ut.
Det føles stort. Nå er den til trykk! Hold av 7. Mars, for da blir lansering. Håper på å se dere der. Det blir bobler og klemmer, til de som vil ha.
Da jeg mistet puppene til sjøs
Jeg tenker mye på alle de gangene jeg burde sagt noe smart, men istedet sa noe dumt.
Innimellom føler jeg at livet egentlig bare består av en endeløs rekke slike situasjoner, men jeg vet at det ikke er helt sant.
I fjor sommer skrev jeg innlegget «sommerkroppen og meg,» der jeg nevnte en del uhøflige ting folk har sagt om kroppen min. For eksempel den gangen en gutt, la oss kalle ham Rumpe-Rolf, sa jeg hadde kjempesmå pupper, og at jeg derfor ikke trengte bikini. Det er et godt eksempel på en situasjon der jeg gjerne skulle sagt noe vittig, kult og knusende.
Jeg kunne ønske jeg hadde sagt noe slikt:
Ja, det var det jeg skulle sagt. Søren.
Heldigvis (eller uheldigvis) får jeg sikkert mange nye sjanser til å øve meg.
Historien om da jeg ikke vant Vixen Blog Awards
På onsdag var det Vixen Blog Awards. Jeg har hatt så mye å gjøre i det siste, at jeg nesten glemte å bli nervøs. Bare nesten, altså. Nervene slo inn tre dager før, da det plutselig ble veldig viktig og spennende og altoppslukende.
Jeg ble til og med ganske opptatt av hva jeg skulle ha på meg. Det er jeg vanligvis ikke, men så vanker jeg heller ikke noe særlig på steder der det er spesielt viktig. Vanligvis Peoples, Café Sara eller Politikern. Relatvt brunt og uglamorøst (og sjarmerende). Bloggerfest er i andre enden av skalaen, og jeg hadde jo ikke noe lyst til å se helt noldus ut på rød løper.
Jeg ville ha på noe som var kult og fint og morsomt, og helst ikke noe kort og trangt med høy sexyness-faktor. Da blir jeg ukomfortabel. Alt blir liksom dyttet og skvist i gal retning.
Ikke at det hadde vært så farlig om det var for kort eller for trangt eller for sexy. Muligens hadde ingen lagt merke til det. En gang fikk jeg nemlig høre at jeg har en slags magisk evne til å ikke være sexy, selv om alt tilsier at jeg burde være det.
Det kan godt hende hun som sa det bare ordla seg litt uheldig, og egentlig mente noe annet, men det får jeg nok aldri vite.
Jeg fant i hvert fall en fin kjole, og en masse Fretex-stæsj i sterke farger, sånn som jeg liker – og sa meg fornøyd med det.
Jeg tok med lillesøsteren min, som er mye hippere enn meg, i håp om at hun visste hvem de andre bloggerne var. Det gjorde hun ikke, men i løpet av kvelden greide vi i hvert fall å utvikle et system som skilte bloggerne fra venninnene til bloggerne.
Søsteren min hadde ikke noe speilreflekskamera, men hun gjorde så godt hun kunne, og knipset i vei med mobilen slik at jeg også skulle se litt viktig ut.
Jeg følte meg jo litt ute av mitt element. Som en fisk på land. Det må jeg innrømme. Plutselig befant jeg meg i en verden full av parfymeprøver, hudprodukter, amerikanske krøller og folk med mye lenger øyevipper enn meg.
Det hjalp med gratis Cava.
En annen ting som hjalp, var at jeg traff Tegnehanne. Hun var veldig morsom.
Jeg mistenker at jeg kommer best ut av den forvekslingen.
Etter det var det prisutdeling. «Årets nykommer,» som jeg var nominert til, var den første prisen som ble delt ut.
Jeg tapte, og ble omtrent like lite skuffa som alle de andre som ikke vant. Nå vet jeg akkurat hvordan OnklP må ha følt det.
Klart jeg hadde lyst til å vinne! Det hadde jo vært innmari gøy. Et ganske flott plaster på såret var at de som vant, Giggles & Dimples, trodde at jeg eller Pappahjerte kom til å vinne. Det må man jo ta til seg.
Tenkt at det nesten gikk. Tenk at dere fikk meg til Vixen Blog Awards – et sted jeg aldri hadde forestilt meg at jeg kom til å havne. Verdener blandes. Det er ganske megastilig.
Om jeg hadde vunnet, skulle jeg vært litt sentimental og sagt dette til dere. Nå sier jeg det uansett:
