Livet, døden og middag
Jeg har vært hos legen igjen. Legen min er en sånn en som er veldig glad i å snakke, og som tar seg god tid til pasientene sine. Med andre ord ligger han alltid langt bak skjema.
Denne gangen satt jeg en hel time på venteværelset, og fikk et hav av tid til å tenke på om jeg muligens kunne lide av uhelbredelig kreft i hele kroppen uten å vite om det. Det tenkte jeg på helt til jeg overhørte en samtale mellom det jeg tror må ha vært verdens eldste mann, og vennen hans.
Dødsangsten forsvant liksom litt ved siden av han som tenkte på middag og kjøttkaker helt på slutten av livet. Det hele var skikkelig trist og fint på en gang, og jeg følte meg litt dum.
Dysterheten kom riktignok raskt tilbake, da det viste seg at hormonlaboratoriet hadde rotet vekk den siste prøven min (Uten å si i fra! Argh!). Nå må jeg ta den på nytt, og da er det jo bare å begynne å bekymre seg igjen. Så er det gjort.
Hilsen hypokonder
Klimarealisten Sandberg sier «niks»
Per Sandberg har fortalt at han er klimarealist, men mer enn det vil han helst ikke si.
Grøss… Jeg synes dette er ganske skummelt. Ikke overraskende, men skummelt likevel.
Grønn superlatsabb del 5
Tekst av Marte Guttulsrød fra Grønne Jenter
—
Britt er som kjent glad i ting som koster henne minimalt med energi, men som kan bidra til å gjøre verden til et litt bedre sted. Hun ble derfor i fyr og flamme da hun kom over en side med gratis app’er som skal hjelpe oss å redde verden.
Britt ble spesielt begeistret for Beat the microbead-appen. Den lar deg scanne strekkoden til kosmetikkprodukter med smarttelefonen for å sjekke om de inneholder mikroplast. App’en er del av en internasjonal kampanje som jobber for å fjerne mikroplast i kosmetikk:
Mikroplast brukes i blant annet tannpasta, deodoranter og peelingprodukter. Se etter polyetylen (PE), polypropylen (PP), polyethylene terephthalate (PET) eller polymethyl methacrylate (PMMA) i ingredienslista!
Endel av mikroplasten er så liten at den går rett ut i havet, ofte via overvann i kloakken eller gjødsling i landbruket. Mikroplastens overflate tar opp skumle miljøgifter som PCB og DDT fra havet. Sjødyr forveksler ofte mikroplast med mat, og dermed får vi mennesker i oss hele herligheten.
Britt ble veldig engasjert etter at hun så denne TED-talken av en av de som startet Beat the microbead-kampanjen. I 2010 ble mellom 4,8 og 12,7 million tonn plast sluppet ut i havet. Britt blir både opprørt og litt svimmel av å tenke på det.
Mikroplast-appen er så langt lastet ned av over 80.000 på verdensbasis. Den gjør det lettere å boikotte produkter med mikroplast, og heller velge de mer miljøvennlige alternativene. Mikroplast kan nemlig enkelt erstattes med biologisk nedbrytbare alternativer som malt nøtteskall eller saltkrystaller.
Etter at Britt lastet ned app’en, har hun begynt å kjøpe tannkremen Zendium classic, som per dags dato er den eneste svanemerkede tannpastaen i Norge. Pluss i miljøsamvittigheten for marint biologisk mangfold!
Ble du gira på å redde verden, app for app? Se tipsene til Malin i Grønne jenter.
—
Les Britts tidligere tips: balkonghage, menskopp, Ecosia.og elsykkel
Store mennesker med store våpen
Det har vært en del bevæpnet politi i gatene de siste månedene. Et forsøk på å gjøre en utrygg verden litt tryggere. Min faste joggerute forbi synagogen har vært tungt bevoktet av store mennesker med store våpen. De står der hele dagen, som mørke bautaer med caps.
Jeg lurer ofte på hvordan verden ser ut fra deres perspektiv. Store mennesker med store våpen virker jo ganske skumle, selv om de er der for å beskytte oss fra enda skumlere ting. Det er lett å forestille seg at de ser det mistenkelige i alt og alle.
Når man befinner seg i nærheten av store mennesker med store våpen, som kanskje vurderer deg som en mulig terrorist, blir man veldig opptatt av å oppføre seg så lite terroristete som overhode mulig.
Oppmerksomhet fra folk med våpen er ikke noe man ønsker seg. For våpen kan lage hull i folk, og det er skikkelig guffent å tenke på.
På en joggetur for litt siden ble jeg så opptatt av å ikke tiltrekke meg oppmerksomhet, at jeg glemte hvordan føttene mine fungerte.
Med hullete treningstights ble jeg sittende foran den store skumle mannen med stort skummelt våpen, mens jeg plukket grus ut av skrubbsårene. Jeg syntes veldig synd på meg selv, og glemte helt å oppføre meg normalt, men jeg tror ikke han trodde jeg var terrorist likevel.
Etter det la jeg om joggeruten. Jeg håper verden blir tryggere snart.