Nikolai og jeg har kjøpt leilighet. Det føles stort (og dyrt). Snart flytter vi inn i den nye boksen vår på Torshov. Utenpå er den mosegrønn, inni er den lyseblå. Og så har den en bitteliten veranda. Det sto symbolsk champagne på verandabordet under visningen, men vi mistenker at den ikke følger med.
Å kjøpe en leilighet er en ganske absurd prosess. I hvert fall når man gjør det for første gang. Spesielt å dra på visninger er en merkelig affære. I alle leilighetene vi besøkte hadde meglerne brukt de samme triksene for å få middelmådige rom til å se freshe og stilige ut.
Det var for eksempel lime OVERALT
…Og fristende croissanter på alle soverommene
…Og sjarmerende telys
…Og skikkelig mange pynteputer med skrift på
I løpet av prosessen begynte jeg også å bry meg intenst om ting jeg aldri har brydd meg om før, slik som vanntrykk og bjelkelag.
Og da vi kom til budrundene ble det helt baluba. Vi var klar over at boligmarkedet har nådd nye høyder den siste tiden, men man må jo nesten være Onkel Skrue for å få tak i en flekk på Tøyen.
Vi endte opp med å måtte krype til korset (i.e OBOS), og snappet opp vårt nye overprisede mosegrønne slott med forkjøpsrett. Så nå er vi medlem av OBOS-mafiaen vi også.
Men vi er ganske fornøyde likevel, selv om jeg mistenker at vi ikke kommer til å ha råd til møbler. Vi får nøye oss med lime og telys i mellomtiden.