Denne uken har jeg hørt mange historier. Det er stas. Jeg liker historier. Spesielt de som handler om rare mennesker som gjør rare ting. På slutten av sånne historier kan man nemlig le og tenke at når andre er så rare, så virker man nesten helt normal selv. Det er betryggende. Folk gjør virkelig mye rart. Noen ting er ikke bare rare, men også litt dumme. Det var for eksempel en som fortalte om en dame som stjal lasagne fra butikken han jobbet i. Hun så visst ikke ut som en som trengte å stjele lasagne ut av nødvendighet. Hun syntes vel bare det var bedre med gratis lasagne, enn lasagne man må betale for. Så sånn er det.

Ukens underligste historie var det søsteren min som fortalte. Hun hadde hatt et temmelig rart møte med en liten jente på Oslo sentralstasjon. En jente som ikke virket spesielt glad i duer (eller folk.) Søsteren min sto på perrongen, og ante fred og ingen fare. Så plutselig, helt ut av det blå, sparker jenta en due i ansiktet på henne.

Duen hadde det nok verst, stakkars, men søsteren min ble ganske paff hun også. Det er det jo lett å bli når man får en due rett i fleisen.

Jeg slutter aldri å bli overrasket over folk. Vi er så rare og forskjellige. Det er bra og spennende, men det er nok best om man prøver å begrense ting som fuglesparking og pastatyveri til et minimum.