På slutten av hver sommer pleier jeg å gi meg selv en skikkelig peptalk. Fordi etter sommeren kommer mørketiden, og den pleier å være så ugrei.

Jeg prøver å tenke oppløftende og motiverende tanker, og planlegger massevis av artige mørketidsaktiviteter. Dette skal gå så fint! Likevel renner alltid optimismen vekk i sørpe og sludd. Kristin, sjefen min (som har fått delta på motivasjonskurs med jobben og som er flinkere til å sortere tankene enn meg), sier at jeg er alt for analyserende av meg, og at det er derfor jeg alltid ender opp med å forvente det verste. Hun sier at jeg må ta kontroll over de dumme tankene, for ellers ender de opp med å bli virkelighet. Det sier Kristin. Kristin er en smart sjef, som bryr seg og ser folk. Sånne finnes det ikke så mange av. Verken blant sjefer eller andre. Hun har til og med satt en sollys-lampe på pulten min.

Så da er det bare å ta kontroll. Kjempelett! Det får jeg ikke til i det hele tatt. Kanskje jeg burde vært på de motivasjonskursene selv. Da jeg gikk til jobb forrige uke og tenkte på alt dette, ble jeg bæsjet på av en måke. Jeg tok det som et tegn.

Jeg er nok ikke den som er lystigst til sinns resten av året heller, så høsten skal ikke ha all skylden. Det ville vært urettferdig. Det blir bare litt ekstra grått, fordi jeg ikke kan fiske krabber, drikke rosévin i solen og gjøre de tingene som distraherer mest effektivt. Så da fyller hodet seg opp med bekymringer og uro. Det er jo så underlig, for det er ingen ting som er feil. Ingen har sagt noe stygt, banditter har ikke stjålet alle pengene mine, Nikolai liker meg fortsatt, folk leser og liker tegneserien min. Alt er fint og flott utenpå, mens inni er det slitsomt og rotete. Jeg sover ikke noe særlig, gleder meg ikke til tacofredag og er ganske nedfor. Sånn er det. Jeg vil ikke være sammen med noen, men jeg vil i hvert fall ikke være alene. Da blir det jo verre. Verden blir trang og vanskelig.

Det er som å leve i en dum og tung tåke.

Det jeg vet, er at det aldri varer for alltid. Noen dager er også bedre enn andre. Før fokuserte jeg mye på at alt var inni hodet mitt, og at det triste ikke var ekte. En psykolog sa det var en lur metode, men det fikk meg egentlig bare til å føle meg gal. Det hjalp ikke noe særlig. Nå har jeg bestemt meg for at jeg ikke er gal, og det føles absolutt som et fremskritt. Jeg tror heller det oppstår et eller annet galt i møtet mellom meg og verden. Det gir mer mening, selv om det egentlig ikke er noe særlig lettere å håndtere.

Vanligvis pleier jeg å avslutte alle innleggene med en slags konklusjon, eller i hvert fall et forslag på en løsning. Denne gangen går ikke det, for jeg har ingen enda. Jeg skal si i fra når jeg finner en.