Etter at jeg leste den fine artikkelen om Oddgeir Bruaset, fikk jeg Nikolai til å lese den også. Han syntes den var veldig fin, selv om han ikke ble like emosjonell av den som meg. Nå har vi blitt enige om å se oss igjennom alle sesongene med ”Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” Fra begynnelse til slutt. Vi er allerede på sesong to av tretten.

Vi har en lang og langsom ferd foran oss.

Det er utrolig hvor mye livsvisdom og kloke samfunnsbetrakninger folk sitter med, selv om de bor på verdens mest øde steder. I går så vi en episode om en mor og en sønn som bodde oppi fjellene ved svenskegrensen et sted. Moren, Ingeborg, snakker på et tidspunkt om flykninger, eller ”fløktningan,” som hun kalte dem.

Tenk at hun som bor der oppe alene er så flink til å leve seg inn i andres situasjon. Flinkere enn mange av oss som nærmest bor oppå hverandre her nede.

Før jeg så denne episoden, hadde dagen egentlig vært ganske grå og kjip. Jeg hadde ikke sovet noe særlig. De siste kveldene har jeg ligget våken og tenkt på alt jeg burde ha gjort annerledes, slik jeg pleier å gjøre når det blir mørkt og kaldt ute. I tillegg har jeg blitt forkjøla, og da synes jeg alltid veldig synd på meg selv.

Ingeborg sa akkurat det jeg trengte å høre, på sånn hyggelig dialekt som gjorde det ekstra effektfullt:

Nå skal jeg bare bli kvitt denne forkjølelsen, så ordner ting seg nok.