Barn, trikk og kyllinger

Etter at jeg flyttet til Oslo har jeg blitt konfrontert med barn oftere enn da jeg bodde hjemme i Ski. Det er sikkert fordi det er trangere her. I Ski var f.eks alle butikkene ganske store, så en barnevogn tok ikke opp så mye plass. Derfor tenkte jeg ikke over barn så ofte. Her, når jeg skal kjøpe grandiosa på jokern rundt hjørnet, og alle frognerfruene med barnevogn skal kjøpe avocado samtidig, tar de opp mye plass. Så mye at det ikke er plass til meg i butikken, og jeg må kjøpe sushi istedet.

Livet er hardt.

Nå har jeg også blitt klar over at det finnes en annen type barn. Det er de som er litt eldre. De kan være alt mellom 7 og 13 år. Jeg ser ikke forskjell. De er ihvertfall slemmere enn de små barna. Her forleden dag tok jeg trikken. Jeg har alltid billett, men denne dagen hadde jeg gått tom for reisepenger. Jeg skulle bare tre stopp, og tenkte jeg kunne overleve angsten for billettkontroll og total ydmykelse den korte avstanden.

Det var grusomt. Jeg håper de blir dumpa av alle de fremtidige kjærestene sine.

Når det er sagt, så finnes det ett barn jeg liker. Jeg har en kusine. Jeg liker henne selv om hun er et av de mest utspekulerte menneskene jeg kjenner. Hun ser ca slik ut:

Vi har på mystisk vis greid å bli venner igjennom krangling og kjekling. Hun lurer meg ofte inn i situasjoner hun vet hun kommer til å vinne. Jeg kan respektere det.

Vi kranglet lenge om hvem som vant kyllingkonkurransen. Jeg kapitulerte, for hun var sleip og sluttet å prate til meg i 20 minutter. Jeg var ganske gretten resten av den dagen. Jeg vant jo egentlig overlegent.

Arkiv