Det har vært fint vær i det siste. Alt blir liksom litt finere når været er bra. Det er for eksempel bare grusomt, og ikke hinsides-forbi-all-smerte-grusomt, å stå opp om morgenen. Jeg får også muligheten til å bruke de supertrendy runde solbrillene jeg har kjøpt. Det er jeg veldig fornøyd med.

Men så finnes det noen som er så sinna at selv ikke fint vær og trendy solbriller hjelper. Så sinna er de, at de synes alle andre burde være like sinna. Derfor deler de sinnaheten sin med alle. For eksempel med meg. I påsken fikk jeg ta del i to helt fremmede menneskers turbulente følelsesliv.

Den første traff jeg ved søppelsjakten. Nikolai og jeg skulle ned til sentrum for å kjøpe stavmikser og påskeegg, og stoppet for å kaste søppel på veien. Et enormt feilgrep.

Det endte med at jeg fikk panikk, sa ”ha en fin dag” før hun var ferdig med å snakke, og løp fra både henne og Nikolai. Hun bor i blokken ovenfor vår. Jeg er redd jeg kan ha skaffet meg en fiende.

Det verste var at jeg i etterkant tenkte masse på hvor dårlig gjort det var å bare gå fra henne, og at det sikkert gjorde henne enda mer sinna. Akkurat som om det var jeg som oppførte meg kjipt, og ikke fru søppelsjakt med hang til aggressive monologer.

Jeg vet ikke hva løsningen er. Løpe eller lytte? Kanskje man bør prøve å toppe dem. Jeg kunne for eksempel foreslått å bombe søppelsjakten.

Jeg håper jeg aldri blir en sånn som uoppfordret deler alle mine verste følelser med mennesker jeg ikke kjenner. Bortsett fra med dere da.

Bomb søppelsjakten!