Jeg har bestemt meg for å ta et oppgjør med det lille miljøsvinet i meg, selv om jeg vet jeg er langt i fra den verste. Jeg kunne for eksempel brent tønner med olje i bakgården for gøy. Det gjør jeg ikke. Jeg har ikke engang bil, men jeg synes jeg bør ta i et tak likevel. Det første jeg skal gjøre er å lære meg å lage vegetarisk mat. Jeg er i utgangspunktet ikke så veldig flink til å lage noe annet enn mine tre livretter: pizza, taco og lasagne. Jeg ser at dette kan bli en utfordring. Derfor tenker jeg å gjennomføre en hel vegetarisk uke, i håp om rask progresjon. Jeg har til og med greid å overtale min bedre halvdel.
Jeg synes dette er spennende. Jeg utvikler meg. Det liker jeg. Utvikling er bra. Fortidsmeg ville nemlig ikke blitt med på noe slikt. Fortidsmeg ville heller gjort narr og vært litt barnslig og uvitende.
På et tidspunkt fikk fortidsmeg heldigvis en viktig åpenbaring.
Jeg synes det er skikkelig skummelt med antibiotikaresistente bakterier og skadestoffer og mindre regnskog og dårligere klima og mangel på mat og alle de andre ordentlig kjipe tingene vi har stelt i stand.
Det er litt vanskelig å vite hvor jeg skal begynne for å gjøre ting bedre. Disse problemene virker så enorme og uangripelige for oss vanlige mennesker. Derfor tenker jeg at jeg bare får begynne et sted, og håpe at det er godt for noe. Et museskritt i riktig retning er et skritt det også.
—
(Jeg skal prøve å holde dere oppdatert på utviklingen i løpet av uka. Det blir nok en bratt læringskurve. I tillegg mistenker jeg at et vellykket vegetarisk kosthold forutsetter at jeg må overkomme mitt noe anstrengte forhold til linser, kikerter, bønner og andre melne ting. Grøss.)