Damer velger fremdeles stort sett å ta navnet til mannen når de gifter seg, og forskerne er i stuss. Navnelovgivningen ble endret for lenge siden, slik at kvinner kunne beholde sitt eget navn og bånd til familiehistorien. Regelen om at «… det er hverken naturlig eller hensiktsmessig, at mann og hustru fører forskjellige slektsnavn» var passe utdatert, og damene ville ikke gå med på det lenger. I 2003 ble det til og med lov å finne på sitt eget navn (Så da blir det Monrad Krohn Diamant von Wankendorf- ikkesant Nikolai? Note to self: Sjekk om det er fredet) Vi kvins velger likevel som regel å ta mannens navn, fordi vi synes det er hyggelig. Vi har lyst til å bli en enhet. Vi synes tradisjon er stas. Vi vil hoppe inn i ekteskapet med hud og hår og kropp og hjerte og navn. Hele oss.

Folk har mange ulike grunner til å velge vekk eget etternavn eller legge til mannens, og det er helt greit. Såklart. Men er det ikke litt påfallende at det sjeldent går andre veien?

Det er mange som sier at navneendring ikke har noe særlig med likestilling å gjøre. At det i et parforhold handler om større og viktigere saker. Det er jeg enig i. Navn blekner liksom litt satt opp mot jobb og omsorg og permisjon og slikt. Jeg gleder meg likevel til det blir like vanlig å bytte navn for alle kjønn (Eller til alle finner på egne gøyale etternavn). Jeg tror det er et tegn på noe.