Jeg har vært hos legen igjen. Legen min er en sånn en som er veldig glad i å snakke, og som tar seg god tid til pasientene sine. Med andre ord ligger han alltid langt bak skjema.

Denne gangen satt jeg en hel time på venteværelset, og fikk et hav av tid til å tenke på om jeg muligens kunne lide av uhelbredelig kreft i hele kroppen uten å vite om det. Det tenkte jeg på helt til jeg overhørte en samtale mellom det jeg tror må ha vært verdens eldste mann, og vennen hans.

Dødsangsten forsvant liksom litt ved siden av han som tenkte på middag og kjøttkaker helt på slutten av livet. Det hele var skikkelig trist og fint på en gang, og jeg følte meg litt dum.

Dysterheten kom riktignok raskt tilbake, da det viste seg at hormonlaboratoriet hadde rotet vekk den siste prøven min (Uten å si i fra! Argh!). Nå må jeg ta den på nytt, og da er det jo bare å begynne å bekymre seg igjen. Så er det gjort.

Hilsen hypokonder