Det har vært en del bevæpnet politi i gatene de siste månedene. Et forsøk på å gjøre en utrygg verden litt tryggere. Min faste joggerute forbi synagogen har vært tungt bevoktet av store mennesker med store våpen. De står der hele dagen, som mørke bautaer med caps.

Jeg lurer ofte på hvordan verden ser ut fra deres perspektiv. Store mennesker med store våpen virker jo ganske skumle, selv om de er der for å beskytte oss fra enda skumlere ting. Det er lett å forestille seg at de ser det mistenkelige i alt og alle.

Når man befinner seg i nærheten av store mennesker med store våpen, som kanskje vurderer deg som en mulig terrorist, blir man veldig opptatt av å oppføre seg så lite terroristete som overhode mulig.

Oppmerksomhet fra folk med våpen er ikke noe man ønsker seg. For våpen kan lage hull i folk, og det er skikkelig guffent å tenke på.

På en joggetur for litt siden ble jeg så opptatt av å ikke tiltrekke meg oppmerksomhet, at jeg glemte hvordan føttene mine fungerte.

Med hullete treningstights ble jeg sittende foran den store skumle mannen med stort skummelt våpen, mens jeg plukket grus ut av skrubbsårene. Jeg syntes veldig synd på meg selv, og glemte helt å oppføre meg normalt, men jeg tror ikke han trodde jeg var terrorist likevel.

Etter det la jeg om joggeruten. Jeg håper verden blir tryggere snart.