Forrige uke lanserte Madeleine Schultz, Marta Breen og jeg boka vår ”F-ordet – 155 grunner til å være feminist”.

Jeg har aldri lansert bok før. Eller… det er ikke helt sant. Da jeg var student laget jeg en tegneserie på 150 sider kalt ”Hvis alle rydder og vasker etter seg selv, får vi et rent og hyggelig kollektiv,” som jeg solgte på Kunsthøgskolens julemarked. Responsen var ikke helt den samme.

(Har fortsatt 10 igjen. Just sayin´)

Å lansere F-ordet har vært fantastisk gøy, og temmelig overveldende. Litt av en overgang fra å sitte hjemme bak skjermen med tegnebrettet.

Jeg har til og med vært på God Morgen Norge med Inga Marte Thorkildsen.

Jeg er ikke akkurat spesielt medievant, og synes det er litt skummelt å prate foran folk. Så selv om det har vært moro, har jeg den siste uka levd i en konstant tilstand av mild panikk. Man vil jo gjerne unngå å virke helt noldus foran 300 feminister på boklansering, eller på nasjonal TV.

Marta, som jo er temmelig medievant, hadde flere gode råd:

Det endte i en slags emosjonell utladning på flytoget hjem fra Bergen.

Marta hadde dratt tidligere på dagen for å holde foredrag, og Madeleine måtte rekke en deadline og hadde løpt i forveien. Jeg satt og hørte på Radiohead, og kjente at jeg gjerne skulle ha sovet litt mer og drukket litt mindre øl, da en melding fra faren min dumpet inn.

Jeg er jammen iskald… Fra nå av skal jeg bare høre på oppløftende popmusikk laget av sterke damer.

Situasjonen ble enda mer absurd da fyren ved siden av, en ganske rufsete type med stor pin-up tatovering på overarmen, la merke til det hele.

Innimellom må man bare snørre ned pin-up tatoveringen til en vilt fremmed.

Så hvis du, fyren fra flytoget, leser dette innlegget – gi meg en lyd. Du skal få boka av meg som takk for at du var så grei.

Og så vil jeg si takk til alle dere engasjerte og flotte folk, som har gitt F-ordet en så varm mottakelse. Det har vært massivt megastilig å møte så mange av dere den siste tiden. Håper dere liker boka vår. Jeg liker dere.