Det hadde vært så greit om frihet alltid handlet om fine ting. Sånt som gjør det hyggeligere og lettere for folk å leve sammen. Friheten til å elske den man vil, for eksempel. Eller friheten til å bestemme over egen kropp.

Men friheten kan også være også temmelig trøblete. Det er ikke så rart, siden vi mennesker er temmelig trøblete vesener, som ikke alltid gjør livet enkelt for hverandre. Ofte glemmer vi at vi er små brikker i et stort system, og at våre personlige valg kan berøre mange.

Friheten til å velge, blir ofte forvrengt til å handle om friheten til å være egoistisk. Friheten til å fornærme, friheten til å forurense, friheten til å utnytte.

Mange av oss har stor frihet til å oppføre oss temmelig håpløst, hvis vi har lyst

Og sånn må det bare være, hvis vi skal leve i et fritt samfunn. Så får man gjøre det man kan for å påvirke folk til å oppføre seg greit.

Så kan man jo spørre seg om hvor grensen går. Skal man for eksempel ha friheten til å unødvendig utsette andre for fare? I dag ser vi at gamle sykdommer blusser opp igjen, fordi foreldre velger å ikke vaksinere barna sine. Er det greit?

Alle som velger vekk vaksiner er selvfølgelig ikke paranoide konspirasjonsteoretikere. Mange er bare bekymrede foreldre. Bekymrede og feilinformerte foreldre, vel å merke.

Noen tenker også at sykdommene er borte og utryddet for godt. Det er de ikke. Andre tenker at sykdommene kanskje ikke er så farlige – for hvis de var skikkelig farlige hadde det vel vært obligatorisk å vaksinere barna?

Skal vi stole på at en stor nok andel bruker friheten til fellesskapets beste? Selv i tilfeller som dette, der det er snakk om relativt små marginer. Avgjørelser tatt av noen få, kan få konsekvenser for mange. Avgjørelser som ofte bygger på feilinformasjon.

Det er ingen krise enda, men det kan bli det. Er det noe vi vil risikere?

Et påbud om vaksinering kan virke strengt og skummelt. Det er guffent å sette grenser for friheten, men hvis et påbud kan gi oss et samfunn fritt fra fæle sykdommer, er jeg for.