Jeg tenker mye på alle de gangene jeg burde sagt noe smart, men istedet sa noe dumt.

Innimellom føler jeg at livet egentlig bare består av en endeløs rekke slike situasjoner, men jeg vet at det ikke er helt sant.

I fjor sommer skrev jeg innlegget «sommerkroppen og meg,» der jeg nevnte en del uhøflige ting folk har sagt om kroppen min. For eksempel den gangen en gutt, la oss kalle ham Rumpe-Rolf, sa jeg hadde kjempesmå pupper, og at jeg derfor ikke trengte bikini. Det er et godt eksempel på en situasjon der jeg gjerne skulle sagt noe vittig, kult og knusende.

Jeg kunne ønske jeg hadde sagt noe slikt:

Ja, det var det jeg skulle sagt. Søren.

Heldigvis (eller uheldigvis) får jeg sikkert mange nye sjanser til å øve meg.