I går så Nikolai og jeg på Spellemann. Min første felles seeropplevelse med resten av Norges befolkning siden jeg kan ikke huske sist. Eller, nå løy jeg litt. Jeg pleier å se på Tour De France. Jeg liker langsom TV og sykling.

Spellemann har jeg i hvert fall ikke sett på mange år, men det var omtrent akkurat slik jeg husket det. Reaksjonene fra oss i sofaen var de samme:

I dag leste jeg i Aftenposten at de fleste man trodde kom til å vinne, vant, og at det var topp. Jeg må være helt ute av loopen, for jeg visste nesten ikke hvem noen var, og mange av de jeg visste hvem var, vant ikke – eller var ikke med i det hele tatt. Det sier kanskje mer om meg, enn om Spellemann, uten at jeg skal si noe helt sikkert.

Noen heiet jeg selvfølgelig på, og jeg oppdaget noen jeg ikke har hørt på før, som virker topp. Thea Hjelmeland for eksempel. Hun kommer til å få mye plass i spillelistene fremover.

Jeg ble jo litt skuffa over at OnklP ikke fikk noen pris. Det er masse å si om OnklP, men man må jo si at han har fått det til i år.

Jeg følte, akkurat som resten av Norges befolkning, at ”styggen på ryggen” handlet om meg.

Jeg mener… til og med Fabian Stang har gått ut i media fortalt om sin ”styggen på ryggen.”

Jeg tror det er sånn at Admiral Ps sang om engler og jenter og sånt har hatt flere avspillinger, men han har jo ikke akkurat røsket i sjela til folk slik som OnklP.

Jeg skjønte ikke noe særlig av at Morten Abel vant hedersprisen. Dessuten hadde han rekvisitt-damer i showet sitt, og det er jeg lite fan av.

Nico & Vinz vant jo hele sulamitten. De er selvfølgelig alt for store og internasjonale til å være tilstede på spellemann. Prisen ble introdusert av Ole Paus, som ikke er så internasjonal, og som ikke hadde øvd på manus:

Hiten til Nico & Vinz handler om sånne hyggelige og inspirerende ting som å tenke utenfor boksen og å gå sin egen vei og ikke se seg tilbake og slikt. Nå erobrer de verden.

Det er jo kult.