Jenteturen er over, og vi har landet hjemme i puddersnøen etter en uke på Gran Canaria. Jeg har kost meg.

Gran Canaria er en boble i verden. Virkelig. Livet på øya er sentrert rundt tre ting: soving om natten, spising og soving i solen. Alle de ferierende svever rundt i en døsig lykkerus, fylt av prosecco og slippers.

Jeg vet ikke om det er en spesiell type folk som drar til Gran Canaria, eller om folk blir spesielle av å dra dit, men vi traff noen ganske fantastiske karakterer i løpet av turen. Her er noen:

Den dansende mannen:
Danset rundt bassenget i røde badeshorts med partymusikk på øret. Prøvde å by opp tilfeldig forbipasserende til dans. Jeg kunne ønske jeg var like bekymringsløs som ham. Det er sikkert veldig fint.

Den utålmodige damen:
Helt motsatt av den dansende mannen. Vi traff henne tilfeldig flere ganger, og hver gang snakket hun om at alt burde gå fortere (som er vanskelig på Gran Canaria, der livet går veldig sakte)

Tangaherren:
En elegant eldre herremann som solte seg i bitteliten tanga av sort skinn. Det var en overraskelse ved basengkanten.

T-skjorte-gutten:
Hadde kjøpt seg ny T-skjorte, med et motiv jeg mistenker kan virke mot sin hensikt.

De fine britiske mennene:
Selv i 20 varmegrader hadde de fargerike ullgensere, pressede bukser og var kjempefine. De smilte litt sånn fjernt og lykkelig nesten hele tiden.

Jeg tror vi tre jentene på jentetur passet rett inn blant disse.

…Og så må jeg bare nevne, helt til slutt, at vi gjorde det jenter på jentetur alltid gjør, om vi skal tro reisebyrående. Vi vasset. De andre jentene insisterte, siden jeg har skrevet så mye om det. Vi måtte jo.

Vi prøvde så godt vi kunne å være grasiøse og sexy, som damene på reklameplakatene, men vi hadde på oss kjoler og ikke bikini, det blåste så mye at hatten til søsteren min nesten forsvant til havs og vi ble dynket i saltvann.

Det er uansett ikke så viktig å gjøre alt som på reklameplakatene. Heldigvis. Det er bedre å være som dansemannen, og han finner man ikke i reklamene.