Livet Blant Dyrene handler stort sett om meg, og mine tanker om alt det som rører seg rundt meg. Jeg skriver ofte om hvordan de små problemene henger sammen med de store, men sjeldent om de store problemene direkte. Ofte fordi de virker så uhåndterlige og vanskelige at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal angripe dem. Hva skal jeg si? Hva er løsningen? Jeg vet ikke, så jeg starter med de små. Et steg av gangen i riktig retning.

Innimellom dukker det likevel opp store og vanskelige ting jeg bare må si noe om. Sånne ting som får meg til å fnyse hele morgenkaffen ut av nesa og utover hele Aftenposten under frokosten. Jeg tror det har sluttet å overraske Nikolai.

Den tyrkiske presidentens hårreisende uttalelser om «kvinners plass» er en slik ting. Aftenposten rapporterte i går at han nylig presterte å grynte ut disse ordende under en kvinnekonferanse i Istanbul:

Det er så absurd at jeg tenker dette nesten kunne vært en sannsynlig forklaring:

Men så ér det faktisk presidenten. Det er virkeligheten, og ikke et ekkelt eventyr. Det er så trist og hinsides at en som sitter med så mye makt, vil en så stor del av befolkningen så vondt.

Så jeg vil bare si at jeg beundrer de som står opp mot monsteret og systemet, som er så stort og fælt og tungt. Folk som advokat- og kvinneaktivisten Canan Arin, som Aftenposten skriver om.

For en helvetes kamp det må være, og for noen utrolige mennesker de er.