I går trodde sjefen min at jeg bannet. Vi satt og snakket om et eller annet, jeg tror det var vintersport og snowboard, og plutselig trodde hun altså at jeg bannet. ”Sa du jævlig?”, spurte hun. Nei, sa jeg. Jeg sa noe annet, og det var helt sant. Jeg har nemlig aldri lært meg å banne. Jeg vet ikke helt hvorfor, men når jeg prøver høres det innmari underlig ut. Som om jeg ikke mener det, eller er ironisk.

Litt som om et dyr skulle laget helt feil lyd.

Det er ikke fordi jeg er så prippen på det, tror jeg. Jeg tror det er en blanding av at jeg ikke hadde så mange bannende mennesker rundt meg da jeg var liten, og at jeg ikke er spesielt flink til å gi uttrykk for sinne. Jeg er en sånn som holder det inne og forvandler det til tiltaksløshet i stedet. I mummiboken ”Pappaen og havet” sier Lille My at mummipappa er sinna på feil måte. Han er sinna innover, ikke utover. Etter det sitter mummipappa ute i hagen og sturer hele natten. Jeg kan relatere meg.

Ikke at banning nødvendigvis betyr at man er sinna lenger, selv om det er det som står i ordboken. På jobben min banner nesten alle for tiden. Det startet med at en som alle syntes var kul gjorde det, og så spredde det seg som en epidemi. Nå er alt jævlig bra (eller schtøgt) og faen så flott (eller rævva). I hodet mitt betyr likevel banning at noen er sinna, så jeg har blitt litt skvetten.

Jeg tenker jo at når noe er ”jævlig schtøgt”, så er det liksom så stygt at man ikke ville regiftet det til en man ikke liker engang. Men ”Jævlig schtøgt” betyr kanskje ikke det lenger? Det kan bety at noe er ”mindre bra enn forventet,” eller «litt kjipt». Jeg er forvirret.

Jeg er helt for at språket er dynamisk og i utvikling. Det er topp stemning. Sånn som da ”catwalk” ble ”motemolo” i 2010. Et glimrende ord, som dessverre aldri slo helt an. Nå er favoritten «emneknagg». Nok om det.

Hva slags ord skal vi bruke når vi er sinna, om de sinteste ordene ikke holder lenger? Det er det jeg lurer på. Kanskje vi bare ender opp med å lage sinna lyder.

Jeg håper bare ikke ordene blir enda styggere og sintere. Det har jeg ikke nerver til. Det viktigste er vel uansett at vi er sinna utover, ikke innover, om vi skal stole på Lille My.