Denne uken måtte jeg gå rundt med blodtrykksmåler, etter at legen fant ut at jeg hadde mye høyere blodtrykk enn det en dame av min størrelse og fasong burde ha. Jeg møtte opp på legekontoret tidlig tirsdag morgen, og fikk utdelt min respektive måler. Den så ut som om den var laget før krigen en gang. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke skulle ta den av, og at den kom til å blåse seg opp og måle trykket en gang i halvtimen, helt til jeg skulle levere den tilbake dagen etter. En gang i halvtimen i 24 timer altså.

Jeg tror ikke jeg er så veldig redd for det å dø. Det jeg er redd for, er å dø på en måte jeg ikke har kontroll over. Det tenker jeg ganske mye på. Det er nok mest sannsynlig akkurat den måten jeg kommer til å dø på også, så sånn sett er jo det litt uheldig. Derfor liker jeg ikke å tenke for mye på alle de vikige organene som plutselig kan ta kvelden (men jeg gjør det hele tiden likevel.) Hjertet spesielt. Det er jo selve kjernen i kjøttmaskinen som er meg, og hvis det stopper så stopper alt annet også. Det er en tanke som gjør meg veldig urolig.

Så det å bli minnet på at jeg har et hjerte hver halvtime, var ikke akkurat noen høydare.

Det ble spesielt utfordrende på jobb.

…men natten var definitivt verst.

Nå skal det sies at både jeg og legen mistenker at dette kan være psykisk. For det hadde vært underlig om det var noe galt fysisk, siden jeg er temmelig ung og temmelig sprek, og det er ingen hemmelighet at jeg er litt frynsete mentalt. Men jeg vet ikke om jeg håper på at det er svaret akkurat. Jeg innbiller meg nemlig at det kan være vanskeligere å fikse.

Ikke alle tenker slik, riktignok. Noen tenker at så lenge kjøttmaskinen fungerer som den skal, så er alt helt topp. Null stress, joggedress.

Ikke rart at folk er opptatt av å få mentale problemer ut i lyset.

Jeg tror nok dette kommer til å gå bra, hva enn det er, men jeg merker altså at jeg heller håper på en mindre feil i maskineriet, enn en større i topplokket.