Sist fredag skrev A-magasinet om de flinke mennene. De som lykkes og vokser og stråler i arbeidslivet helt uten å bli syke, slik de flinke pikene så ofte blir. De flinke mennene fikk i tur og orden gi sine råd til oss puslete flinke piker. Vi burde slappe av mer. Skyte fra hofta. Delegere arbeidsoppgaver. Få oss en hobby. Generelt gjøre flere ikke-flinke-aktiviteter.

 

Jeg er flink. Jeg har alltid vært flink. Flink på skolen, flink i jobben, flink i livet. Flink er ikke en dum egenskap. Flink er ikke synonymt med svak og syk, selv om media har gjort en god jobb med å få det til å virke slik. Jeg er ikke et geni, men har kommet langt likevel. Det takker jeg flinkheten for

Artikkelens egentlige (og viktige) tema, som var økende sykefravær blant kvinner, druknet for meg i en grøt av passe nedlatende råd fra vellykkede menn og stakkarsliggjøring av de flinke pikene. Dette er ikke mennene i artikkelens feil, men A-magasinet og deres litt underlige valg av vinkling.

Økt sykefravær blant kvinner er et samfunnsproblem. Kombinasjonen av press fra samfunnet og skyhøye forventninger til egne prestasjoner, fører definivt til at mange dukker under. Det kan godt hende at det har noe med kulturen blant kvinner å gjøre også. Noe må gjøres. Slik kan det ikke fortsette. Jeg tror bare ikke løsningen er å sykeliggjøre egenskaper som egentlig er innmari positive. Som flinkhet.

Samfunnet trenger flinke folk. Folk med ansvarsfølelse som tenker på fellesskapet. Folk som rydder opp etter cowboyene som skyter fra hofta.