Jeg har kjøpt en ny bok. Den heter Animalium, og er helt fantastisk. Det synes Nikolai også, så da er det nok sant.
Det er et eller annet med dyr som gjør meg innmari glad. Spesielt de rare dyrene.
I Animalium står det for eksempel om en fisk som heter Mullus Surmuletus. Det er jo veldig morsomt. Spesielt fordi den også ser innmari sur ut.
Så når dagene virker kaotiske og grå, tenker jeg på Mullus Surmuletus som svømmer rundt kysten et sted. Det er en fin tanke.
Kanskje det er fordi jeg lever mesteparten av livet mitt foran en maskin at jeg blir så glad av dyr. Jeg kommer ikke unna å føle at livet innimellom blir litt kunstig. Vi menneskedyr er så flinke til å konstruere nye smarte ting, så vi slipper å være med i naturen. Ikke misforstå: Jeg er skikkelig glad for at vi har laget høyhastighetstog, internett, Playstation og Netflix. Det er bare det at alle disse tingene, uansett hvor smarte de er, fortsatt bare er ting. Mullus Surmuletus derimot, er en veldig levende, sur og kul fisk. Det levende er mye mer fantastisk, synes jeg.
Det hadde for eksempel langt større utslag på humørskalaen min da jeg fant ut at det eksisterer en udødelig manet, enn da Apple lanserte nytt operativsystem.
Forordet i Animalium er skrevet av Dr. Sandra Knapp ved Naturhistrisk museum i London. Hun skriver:
”Jeg håper vi en gang i fremtiden lever i en verden hvor menneskene deler denne planeten med dyrene på en bedre måte enn i dag. Jorden er, når alt kommer til alt, hjemmet til hver og én av oss…”
Det håper jeg også. Dyrene er så magiske. Det hadde vært skikkelig grusomt om de forsvant til fordel for alt som bare er ting.
Jeg velger Mullus Surmuletus over Playstation.
