Jeg har fått en del spørsmål etter innlegget om at jeg ikke har barbert legger og armhuler på en stund. Jeg skjønner at dette er en ting folk er nysgjerrige på og synes er litt spennende. Klør det? Skal jeg fortsette for alltid? Har jeg fått blikk og kommentarer? Litt. Vet ikke. Noen.
Det er ett spørsmål jeg har lyst til å svare skikkelig på, og det er dette.
Kjæresten min, Nikolai, og jeg har vært samboere en stund nå. Han har sett meg hulke og snørre meg igjennom Wall-E fra begynnelse til slutt (Jeg vet ikke hva det er. Jeg blir bare så sykt rørt av den filmen). Han har sett meg på do. Han har hjulpet meg med å søke jobb. Han har støttet meg igjennom dødsfall. Han har sett meg på mitt tristeste og mitt gladeste.
Så hvordan takler han at jeg har fått hår under armene?
Han har altså ikke sett det nødvendig å gjøre det slutt med meg, og ligger heller ikke i fosterstilling på baderomsgulvet. Han virker egentlig fullstendig uberørt av det hele. Det skal visst mer til enn litt kroppshår før katastrofen inntreffer.
Det er faktisk jeg som har brydd meg mest. Selv om dette er en ting jeg gjør for meg selv, så var jeg jo litt nervøs. For damekroppshår ER noe som blir sett på som litt guffent og rart, selv om det ikke på noen måte er det. Jeg lurte jo litt på om han syntes busten gjorde meg mindre attraktiv. Til slutt var det jeg som tok det opp, ikke omvendt.
Det var en kort og oppløftende samtale.
Stargate er viktigere enn kroppsbust. Verden hadde hatt godt av flere Nikolaier.