Jeg er dårlig på å krangle. Vi gjorde det ikke så ofte hjemme da jeg vokste opp. Noen få ganger var det likevel noen som ble ordentlig sinna. For eksempel den gangen jeg eksploderte en hel makrell i tomat-boks utover skjorten til Pappa rett før han skulle på jobb. Det syntes han ikke var noe gøy. Da var trikset å holde pusten og være så stille som mulig, i håp om å virke usynlig.
Jeg er altså ekstremt konfliktsky, og blir innmari nervete hvis jeg mistenker at noen kanskje kan ha grunn til å være sinna på meg. Taktikken var lenge å si unnskyld ved første tegn på fare, for å stanse potensielle uenigheter før de oppstod.
Nå har jeg blitt litt mer voksen, og sier ikke unnskyld for alt lenger. Det er fordi jeg har fått en viss formening om hva som er rett og galt.
Men det betyr absolutt ikke at jeg har sluttet å synes det er grusomt å krangle. Jeg synes nesten det er enda verre. For hvis jeg synes jeg har rett, kan jeg ikke slutte å krangle før den andre sier unnskyld. Det er jo fryktelig slitsomt. Spesielt nå som flere vil krangle med meg. En bivirkning av å si det man mener på internett.
I går leste jeg mummitrollet igjen. I historien får mummimamma kritikk av strenge og snerpete fru. Filifjonk, som synes hun burde gjøre en bedre jobb i å stelle og rydde hjemme. Da blir Mummimamma mutt og lei seg, for hun synes nemlig at hun steller og rydder helt fint som det er. Til slutt blir Mummimamma så sinna at hun kaster jord inn igjennom vinduet til Fru. Filifjonk og spør om hvorfor hun ikke ”bor i en plastpose”.
Etterpå går hun hjem, og forteller familien at hun har kranglet. Det tror de nesten ikke noe på, for mummimamma krangler aldri. Og da sier hun, veldig bekymret, akkurat det jeg føler når jeg krangler med noen.
Krangling… Det er aldri noe gøy, uansett hvor rett man har.