I dag skrev A-magasinet om Oddgeir Brauset, skaperen av sakte-TV-serien ”Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.” Nå går han av med pensjon.
Jeg leste saken til frokosten, og vet ikke helt hva som skjedde. Kanskje ble det litt mye eplecider etter globaliseringskonferansen i går, eller kanskje Oddgeir rett og slett virkelig traff en nerve. Mest det siste og litt det første, tenker jeg. Frokosten ble i hvert fall en innmari snørrete og tårevåt affære. Det var nok bra Nikolai dro på jobb tidlig.
I artikkelen drar Oddgeir tilbake til Nils, som var med i den aller første episoden av serien for 12 år siden. Nils bor helt alene oppi en fjellskråning. Bare han og naturen.
Saken starter med en lue.
Etter det var det rene vårløsningen. Det er jo én ting med de selvhjulpne menneskene, som lever ute i det ville. Bare dem og livet. Alene. Men så er det de, som Oddgeir, som ser dem. Midt oppi danseshow og stjernekamper og paradishotell, oppi kampen om lederstillinger, de beste kostholdsrådene og hippe teslaer, oppi alle de som roper, så er det altså noen som ser de som er stille.
Jeg har jobbet i TV en stund nå. Kanskje er det grunnen til at artikkelen traff meg sånn. For det er jo en berg og dalbane, der alle sloss om å være på toppen hele tiden. Da blir det jo mye støy. Media belønner de som lager mest leven. De vinner. Det er synd, for det er ikke alltid de som har mest å si.
Jeg synes Oddgeir er en klok mann.
Takk for at du fikk meg til å hulke i kaffen, Oddgeir. Du rører. Vi kan lære mye av deg.