Nå er det to uker siden jeg barberte leggene og armhulene sist. Dette er nytt. Eller, her bør jeg være mer nøyaktig: Opp mot heftige deadlines og i de mørkeste vintermånedene har ikke fjerning av hår stått øverst på lista. Busten har fått gro i perioder, men har raskt blitt fjernet igjen. Dette som skjer nå er nytt fordi jeg gjør det med vilje. Ikke fordi jeg synes det er skikkelig mye finere med hår, men fordi jeg er lei av at det skal bety noe om jeg er hårete eller ikke. Samma det, tenker jeg.
Det som er sprøtt er at dette, som jeg vil at skal bety så lite, betyr så mye. Fordi det liksom ikke er helt lov. Fordi det er annerledes og rart. Fordi mange synes det er ekkelt. Fordi det er enda en ting som jeg ikke bør gjøre, bare fordi jeg er dame. Det kjenner jeg ganske mye på. Jeg føler meg som en slags lovløs rebell. En armhulens Robin Hood. Jeg er i protest!
Jeg kjenner til og med på det i situasjoner der selv ikke et halvt kroppshår er synlig. Det er som om jeg har en stor hemmelighet. Jeg vet noe ingen andre vet. Noe viktig, som til slutt vil forandre alt.
For med tid vil ikke dette, denne lille filletingen som betyr så mye akkurat nå, bety noe lenger. Man må bare tåle å bli sett på som litt rar og annerledes i mellomtiden. Akkurat sånn som Captain America. Han ville ut og redde verden, men ble ledd av fordi han var annerledes og rar og fislete. Men det var han, med sin visdom og snillhet, som fikk bli superhelt. Ikke de dumme som bare gjorde narr. Hah! Der viste han dem!
… Men så må han riktignok sloss mot nazister og mister bestevennen og får ikke dratt på ball med den pene offiseren Peggy fordi flyet hans krasjer og han blir frosset fast i isen i 60 år. Så det er jo litt nedtur. Jeg satser på at det går bedre med meg.
