Nå sitter jeg her med en kopp hjemmelaget musli (som smaker litt som pepperkaker) og nyter vegetardag 5. For noen timer siden ble jeg intervjuet av en veldig hyggelig fyr fra skribentersamfundet hos Det Norske Studentersamfund, og gikk en fin tur hjem i solen. Livet er ikke grusomt.
MEN: selv om livet ofte er veldig fint og veldig langt fra grusomt, engasjerer jeg meg for å gjøre det enda finere. For noen ting er litt grusomme, selv om man har musli og har blitt intervjuet av hyggelige fyrer.
Ikke alle er like glade i de som engasjerer seg, har jeg skjønt. De synes ikke nødvendigvis det er dumt at folk engasjerer seg. De synes bare det er litt slitsomt å høre om klimakrise og diskriminering, når de heller vi tenke på morsomme katter og Game of Thrones. Det skjønner jeg på et vis, men så tenker jeg det også kommer litt an på meningene.
For det ER en forskjell mellom folk som prøver å overbevise deg om å bli med og redde verden, og de som mener Iron Maiden er det eneste kule bandet på planeten.
En liten stund kjente jeg på det likevel. Jeg var litt nervøs for at folk ville synes jeg var maks irriterende om jeg både markerte meg som (potensiell) vegetarianer OG feminist.
Til det sa min australske vegetarvenn noe flott:
Han er klok. Så jeg bare fortsetter, jeg. Damn them!