Innimellom lurer jeg på om jeg hadde vært lykkeligere hvis jeg ikke hadde tenkt og følt og reagert på så mye. Om jeg bare hadde vært flinkere til å justere skylappene, ville jeg sikkert sluppet en masse bekymringer, heftige diskusjoner og påfølgende søvnløse netter.
Det er jo sånn at jeg ofte synes verden er dummere enn den trenger å være. Og så føler jeg et ansvar for å gjøre den mindre dum, hvis jeg kan. Det blir ikke alltid like godt mottatt, for alle er ikke nødvendigvis helt enige i det jeg synes er dumt. Folk synes for eksempel at jeg er en hårsår feminist som ødelegger stemningen, og jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å være en hårsår noensomhelst som ødelegger noesomhelst. Spesielt ikke stemningen. Men så tenker jeg at stemningen var dum og ødelagt fra før av, og at jeg bare påpekte at den var det.
Jeg er ikke helt herdet enda, men satser på å bli det etterhvert. I mellomtiden finner jeg trygghet og ro hos Tove Jansson og mummitrollet. Det meste går så lenge man har med niste.
