Jeg bekymrer meg. Hele tiden. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg bruker altså en kjempeporsjon av tiden til å virkelig kjenne på alt jeg synes er vanskelig eller ubehagelig.
Jeg har forstått at det er fryktelig utrendy å bekymre seg. Dette er tiden for raushet, har jeg skjønt. Raushet virker visst som en tryllemedisin mot bekymring. Jeg er nok ikke så raus. Jeg er nemlig litt redd for folk. Det overskygger nok ofte mange av de andre følelsene jeg burde følt for dem. Raushet for eksempel. Folk er nemlig så uberegnelige og gjør så absurde ting, og innimellom er de også ganske slemme. Det synes jeg er skikkelig skummelt. Så skummelt at jeg på et tidspunkt bestemte meg for at alle andre var enten var dumme eller en trussel (eller begge delene). Det hjalp på en måte litt.
Men så sluttet det å hjelpe. Det er grenser for hvor lenge man kan tenke at absolutt alle er dumme, uten at man blir litt deppa av det. I tillegg liker jeg jo faktisk mange veldig godt, selv om jeg synes de er litt skumle og innimellom gjør ganske rare ting. Så jeg begynte altså å tvile litt på teorien. Spesielt etter at jeg møtte Nikolai, som jeg synes er et genuint godt menneske.
Problemet er at nå sitter jeg fast. Det virker i hvert fall sånn, for hver gang jeg skal tenke på fine ting ender jeg opp med å tenke på det som er dumt istedet. Det er ganske slitsomt og upraktisk. I tillegg har jeg begynt å tenke at jeg er dum og teit, som har greid å henge meg opp i dette her.
Jeg har også lest artikler om at sterke kvinner ikke bekymrer seg. Jeg vil gjerne være sterk. Det bekymrer meg at jeg ikke er det.
Jeg har prøvd å fikse meg selv mange ganger før, men det har liksom ikke ført til noen permanent løsning.
Min største og verste bekymring er at denne tilstanden av evig bekymring ikke kommer til å endre seg. Så for å forhindre det, har jeg altså kjøpt en selvhjelpsbok. En veldig trendy en også, av Brené Brown. ”Daring Greatly” heter den på engelsk. På norsk heter den ”Uperfekt – våg og vise hvem du er”. (Nordmenn trenger visst å bli forklart ting litt ekstra)
Jeg har alltid tenkt at selvhjelpsbøker har vært ganske teit. I samme land som coacher og guruer og spåkoner og verdikompasser. I tillegg har jeg et bilde i hodet av hvem som kjøper selvhjelpsbøker, som jeg nødig vil bli assosiert med.
…Men jeg har bestemt meg for at jeg og alle fordommene mine får gå å ta oss en bolle. Hvis denne boken, med et litt diffust bilde av en rød blomst på coveret, sier den kan fikse meg så skal jeg gi den et forsøk. Den sier den skal hjelpe meg med å bli et helhjertet menneske. Jeg skal bli lykkelig og raus og elske meg selv og alle andre samtidig.
Veldig ambisiøst. Jeg har trua.