Mens jeg spiste lunsj i går, hørte jeg en hjerteskjærende historie om et forhold som falt i grus etter 8 år. Tenk det. Man sitter der og snakker om barn og leilighet, og så plutselig – poff – slutt.
Jeg er ikke så flink til å tenke på slike historier som enkelstående hendelser, som ikke har noe med meg å gjøre. For det første lever jeg meg veldig inn i alle de følelsene jeg forestiller meg at historiefortelleren må ha. For det andre tenker jeg at om det har skjedd med dem, kommer det nok til å skje meg også. Det gjelder selvfølgelig kun når utfallet er utelukkende negativt. Altså ikke ting som å vinne i lotto eller å oppdage en ny art som jeg kan kalle opp etter meg selv. Det er helt hinsides. At jeg kommer til å få en eller annen mystisk tidligere-trodd-utryddet tropesykdom, ser jeg derimot på som ganske sannsynlig.
Nå er jeg i hvert fall veldig nervøs for at Nikolai skal fordufte etter nøyaktig 8 år.
…Men så sa hun som fortalte historien at man må huske å si til de man bryr seg om at man er glad i dem. Hvis man husker å si det litt oftere, er det visst ikke like stor sjanse for at de gjør noe skikkelig skikkelig kjipt. Selv ikke etter 8 år.
Så jeg bestemte meg for å fortelle Nikolai hvor glad jeg var i ham:
Jeg håper han tok det til seg, til tross for autocorrectfiasko. (Jeg synes forresten det er litt urovekkende at ”fanatisk” ligger over ”fantastisk” på listen. Jeg har bestemt meg for å skrive ”fantastisk” oftere)
Damen hadde uansett rett, selv om det er en klisjé. Jeg liker klisjéer. (Det er sikkert derfor jeg har sett samtlige disneyfilmer minst 20 ganger) Jeg tenker at verden for eksempel hadde hatt behov for litt færre selvhjelpsbøker, samlivseksperter og terapauter om vi hadde sagt at vi er glade i hverandre litt oftere. For vi er jo faktisk det.