Jeg tar prostitusjonsdebatten personlig. Jeg tar den kjempepersonlig. Det har jeg fått høre at er feil, for den handler jo ikke om meg. Jeg burde visst skjerpe meg, for man må være objektiv for å kunne bli med på diskusjonen. Ellers virker man nesten hysterisk.

Jeg er jente i en verden full av brystimplantater, botox, undertøysreklamer, strippeklubber og Shakiraer og Rihannaer som gnisser seg mot hverandre.

Jeg satt på toget i går, der to kompiser snakket om hvordan de planla mannekveld, som helst burde ende på strippeklubb – og at kjæresten min var invitert. Jeg gikk igjennom gangen på jobb forrige uke, der en mann smilte rått, blunket og sa «naughty girl.»  Jeg var på byen, og fikk beskjed om at jeg burde bruke puppene mine for det de er verdt, selvom de ikke er så store.

Så når 20% av Oslos mannlige befolkning har kjøpt sex, og jeg lever i en verden som ikke vil at jeg skal være noe annet enn sexy – så føler jeg meg veldig veldig liten. Det gjør vondt, for det virker ikke som om det er plass til meg her, blant alt det svette og avkledde.

 Si;D innlegget er ikke det smarteste som er skrevet om saken, men det er like fullt et viktig bidrag. Han får si det han mener rett frem – på trykk – i Aftenposten. Og han er ikke alene om å mene det han gjør, selv om han uttrykker det på dustepubertalt vis.

Jeg blir så sint og så lei meg. Så lei meg at jeg syns dagene er tunge og vanskelige.

Jeg tar det kjempepersonlig, og jeg syns ikke det er urimelig.