Før Nikolai og jeg flyttet sammen var jeg overbevist om at jeg kom til å bli den beste samboeren noensinne. Om det hadde vært en pris, ville den gått til meg. Jeg baker mitt eget brød, vasker dusjen når det er min tur og disker opp med høy-osteprosent-middag flere ganger i uken. Jeg har alle kvalitetene jeg skrev på CV-en da jeg forsøkte å få jobb som kommunegartner sommeren 2010: Hyggelig, omgjengelig, positiv, ryddig, samarbeider godt med andre, men jobber også godt alene. I´m a people person. 

Trodde jeg… 

Det viser seg i etterkant at jeg kan ha hatt et noe…skjevt bilde av meg selv.

Dette er et åpent brev til Nikolai. Jeg håper du kan overse og tilgi meg for at jeg kanskje ikke er helt det du forventet da vi flyttet sammen. 

Beklager at jeg ser på kjøleskapet som en boks laget kun for makrell i tomat, jarlsberg og øl. Jeg begynner også å forstå at det er dumt å balansere alt på toppen av syltetøyglasset.

Jeg er lei for at jeg ser på stua som min egen personlige gymsal.

Unnskyld for at jeg ikke gidder å logge inn på min egen Netflix-konto, og får det til å virke som om du er i overkant avhengig av Buffy, Hart of Dixie og Veronica Mars.

Og til slutt… Tilgi meg for at jeg gikk i søvne og tisset på kontorstolen din sist helg da du var på firmatur. Til mitt forsvar er jeg sikker på at jeg i øyeblikket syntes den så ut som en do.

Jeg er sikker på at jeg har noen gode kvaliteter som samboer også. Prøv å fokuser på dem, så skal jeg prøve å fokusere på at eiendelene dine ikke fungerer som toalett.