Jeg har gått og kvernet på noe i løpet av de siste dagene. Jeg kverner ofte når jeg opplever noe jeg ikke er helt hundre prosent sikker på hvordan jeg skal håndtere. Det kan være forskjellige ting. Jeg har for eksempel også kvernet en del i det siste over om jeg skal olje kjøkkenbenken eller ikke, etter at jeg hørte at oljen var selvantennelig. Nikolai informerte meg om at det er neglelakkfjerneren min også, så jeg tror jeg ender på et «ja» angående akkurat kjøkkenbenken. Men vi får se… Jeg er litt nervøs for å brenne ned bygningen.
I tillegg til spørsmålet om kjøkkenbenken, har det altså vært en ting til.
Her for leden dag strøk en mann meg på kinnet i et møte. Slik:
Det syntes jeg var rart. Jeg er ganske sikker på at han ikke er fransk, eskimo eller del av en annen kultur der nære gester faller seg naturlig. I tillegg tenkte jeg at det var usedvanlig intimt til at vi bare har møttes et par ganger før – kun i formelle settinger. Ingen andre i møtet fikk ta del i ansiktsstrykingen heller. Så derfor tenkte jeg:
Det virker som om vi har hoppet et par tiår tilbake i tid når det gjelder likestilling. Samfunnet har for tiden like sunne rollemodeller som palmeolje dekket i ostepop. Det er dumt. Jeg merker spesielt hvor dumt det er, siden jeg er en ung jente som prøver å lykkes i reklamebransjen. Der er det fortsatt en del mennesker med verdier fra et annet århundre. De aller fleste er hyggelige, men det er noen…
Innimellom blir jeg tatt ca like seriøst som en ponni.
Andre ganger virker det som om folk forveksler meg med døtrene sine.
Og innimellom har jeg følt meg alvorlig fornærmet, og veldig veldig skuffet over folk og firmaers holdninger.
Så jeg har altså kvernet en del over kinnstrykingen. På et punkt begynte jeg å tvile. Det er jo så mange høye stemmer der ute, som mener kvinner tar seg så nær av ting.
Jeg vet jo at jeg har noe mer ømfientlige intimgrenser enn folk flest.
Det skal sies at jeg jobber med saken. Jeg øver meg for eksempel på å være komfortabel med å klemme folk. Det har jeg lært at er nødvendig i jobblivet, om man skal opprettholde den hyggelige og lette tonen alle er på utkikk etter.
Men i hvilke situasjoner stryker man noen man ikke kjenner i ansiktet? Sånn egentlig?
Jeg tror ikke det finnes noen. Jeg tror rett og slett ansiktsstryking er ganske ufint. I beste fall veldig veldig rart.
Jeg hørte en historie en gang, som i kortversjon gikk ca slik: Etter en rettsak fikk en kvinnelig advokat en ordentlig bjørneklem av motpartens mannligve advokat og kommentaren «Du er jo ganske tøff, du!»
Det virker på en måte nesten hyggelig. Hun fikk jo en klem, og han sa hun var tøff. Hvis noen hadde komfrontert ham, ville han sikkert bare sagt at han gjorde det for å være grei. Men han var jo ikke grei… Man går ikke rundt og bjørneklemmer motstanderene sine. Om hun hadde vært en stor skjeggete mann, ville den kommentaren og den klemmen aldri i livet gått igjennom.
Så ikke noe mer ansiktsstryking og «jenta mi,» takk.