Bikinitrøbbel

Jeg er ikke så veldig glad i å være på stranden. Det kommer av flere grunner. Her er noen:

1. Jeg ble født uten termostat. Ved første glimt av solskinn prøver kroppen min umiddelbart å dytte ut all væske. Jeg har heldigvis 70 prosent av kroppens svettekjertler plassert bak knærne, så det ikke syns så godt. Uheldigvis er de resterende 30 prosentene plassert mellom øyebrynene. Det er litt dumt…

2. Jeg blir solbrent, men aldri brun. (Bortsett fra en stripe mørke fregner på oveleppen) En gang fikk jeg andregradsforbrenning og blemmer over hele kroppen etter å ha ligget i solen.

3. Jeg må ha på bikini. Det er som å gå i undertøy, bare enda mer avslørende. Jeg syns det er vanskelig nok å forholde meg til andres nakenhet.

Nå har det seg sånn at jobben sender meg til Los Angeles neste uke. Det er stort og tøft og spennende. Los Angeles ligger så vidt jeg vet i California. I hodet mitt er California to ting: Strand og kjendiser. Begge delene gjør meg nervøs. Jeg bestemte meg derfor for å forberede meg ordentlig. Forrige uke dro jeg for å kjøpe bikini for første gang på 6 år.

Mitt standard strandantrekk de siste årene har bestått av 4 plagg…

Til sammen utgjør disse fire et ekstremt praktisk antrekk for solsky mennesker.

Jeg var superfornøyd med kombinasjonen frem til i fjor, da jeg innså at jeg deler stil med pensjonerte asiatiske turister.

Så jeg dro på H&M for å kjøpe bikini. Jeg unngår vanligvis undertøysavdelingen, fordi den gjør meg ukomfortabel (unntatt stativet med selvlysende truser – som er det beste noensinne).

Men jeg gikk inn, holdt pusten, og rasket med meg alt jeg kunne finne under Beyoncé på gul luftmadrass.

Jeg vet ikke om det bare er meg, men er bikiniene i år laget for folk? Har de alltid vært sånn? Det er så lenge siden jeg kjøpte en sist, at jeg ikke husker hvordan det var. Jeg har ganske normal kroppsfasong. Det har jeg fått bekreftet av kvinneguiden. Bak gardinene i prøverommet gikk jeg igjennom de merkeligste kreasjoner.

Etter flere forsøk, der den beste fikk meg til å se ut som en pokemon, ga jeg opp.

Jeg har bestemt meg for å ta med kakishortsen. Det er ingen som kommer til å legge merke til meg uansett, for jeg kommer til å suse rundt på en vannskuter langt vekk fra land.

Jeg gleder meg!

Arkiv