Jeg er ganske smart. Ikke rakettforsker-smart, men smart. Jeg fikk toppkarakterer på skolen, og nå gjør jeg det temmelig bra som selvstendig næringsdrivende. Det er stas. Det var en stund jeg ønsket å bytte ut smartheten med talent i gym (Jeg fikk 2 i turn, etter at jeg holdt på å knekke ryggen da jeg tok bakoverkråke). Nå er jeg derimot ganske fornøyd med å være smart istedet for sprek på friskis og svettis.
Én gang i året føler jeg meg ordentlig dum. Siden jeg ikke er vant til å føle meg dum, forvirrer jeg følelsen med sinne, sorg, desperasjon og angst. En følelse verre enn da foreldrene mine skylte ned gullfisken min Gurgel i do.
Roten til grusomheten er selvangivelsen.
Jeg er flink. Ordentlig flink. Jeg samler på bilag i en fin blå perm merket «Jennys bissniss-perm 2013». Jeg fører regnskap over utgifter og inntekter. Jeg har foliokonto, momskonto og skattekonto. Jeg har kontroll. Til tross for dette, mister jeg all verdens form for oversikt i det øyeblikket jeg åpner altinn.
Næringsoppgaven er som en labyrint. Man må navigere seg unna monstre og fallgroper kalt RF-skjema 34689 for lott og friluftsfiske med halv næringssats og post 2356 for halvert avsgrivningsgrunnlag for enslige unge kvinner bosatt i indre mytjiknekken. Om man først går feil er det ingen vei tilbake.
Jeg satte meg ned med den en dag jeg hadde overskudd og var lykkelig. Dagen endte med nervøse rykninger og sammenbrudd.
Dagen etter ringte jeg skatteetaten, desperat etter hjelp. På andre siden av telefonlinjen satt en 60 år gammel dame med windows 95. Hun hadde ikke brukt det elektroniske systemet før, og ble så frustret at hun serverte meg en gloserekke jeg håper jeg aldri hører igjen. Da jeg spurte om det var noen andre på kontoret som hadde mer kunnskap om temaet (ikke var fullstendig amøbe), tok hun det så personlig at jeg var redd hun skulle halshugge meg.
Beklager at dette innlegger ble mer sinna-tekst enn tegneserie, men jeg er veldig veldig sinna. Det burde være så lett, men det er så vanskelig.
Bu!