Jeg har retningssans som et papirfly. Om hele verden hadde pekt meg i riktig retning, ville jeg likevel gått feil. Selv etter at jeg fikk smarttelefon med google maps, har jeg konsekvent gått meg vill.
Derfor får jeg angsten når folk spør meg om veien. De vet ikke hva de utsetter seg for. Det var sikkert en som meg som fikk Moses til å vandre rundt i ørkenen i en halv mannsalder. Jeg har heldigvis funnet den perfekte teknikken for å unngå situasjonen.
Her forleden dag falt jeg likevel i fellen. På Jernbanetorget T-banestasjon traff jeg en søt gammel dame. Hun hadde sånn østblokk-aksang som minner meg om triste langsomme filmer, sorthvitt-bilder og menn i sixpence. Hun skulle til Tveita for å besøke familien. Jeg feilet så miserabelt i å hjelpe henne, at det er verdt et innlegg. Det er viktig å spesifisere at jeg skulle ta T-bane 3 eller 4.
Dette var hendelsesforløpet:
…Så jeg havnet på T-bane 1, og hun ble stående igjen på perrongen. Om hun noensinne kom seg på T-bane 2 til Tveita og familien forblir et mysterium. Jeg skal aldri hjelpe noen igjen.