For en stund siden innså Nikolai og jeg at vi jobber for mye. Jeg tror vi i gjennomsnitt jobber 10-13 timer om dagen. De få gangene vi har fri, ser vi på som en gylden mulighet til å ta igjen tapt arbeid.
Vi har også begynt å legge merke til at våre respektive vennepar benytter slike muligheter til å gå på friskusturer i Nordmarka, eller til å dra på intellektuelle nisjeteaterforestillinger. Langrenn for meg tilsvarer å ligge gråtende under en 20 kilos sekk, med én ski tredd oppi nesa, og den andre nedi en skrent (jeg gikk i speidern). Jeg vil heller pirke ut tåneglene med en gaffel, enn å utsette meg for det frivillig igjen. Jeg har også smertefulle minner av å ha holdt meg våken igjennom 3 timer med King Lear uten kulisser. Jeg spiste 4 pakker Dent, og måtte forlate salen midtveis.
Vi bestemte oss for å begynne å se film. En aktivitet som krever minimal fysisk og psykisk anstrengelse. Perfekt. Utrolig nok har det likevel vist seg å være en utfordrende affære. Spesielt når det kommer til valg av film. Dette tar jeg fullstendig på min egen kappe, siden jeg er like åpen for nye impulser som en flyndre.
Jeg liker for eksempel veldig få gamle filmer. Jeg vet ikke hva det er… Kanskje jeg ikke greier å relatere meg til folk med rart hår som snakker underlig.
…så det utelukker jo en del.
Jeg greier heller ikke å se filmer med sex. Selv når jeg ser film helt alene, spoler jeg til det er over.
Jeg tror dette kommer av en ekstrem usikkerhet til egen seksualitet. Det kan stamme fra at helsesøster trodde jeg var gutt og het Jonny de syv første årene av skolegangen, uten å si noe sikkert. Jeg prøver for tiden å overvinne problemet ved å holde en ironisk distanse til det hele.
Filmmessig er jo dette et kjempeproblem.
Jeg har også utelukket utenlandske dokumentarer, som har vunnet priser fra festivaler jeg ikke har hørt om. Dette etter at moren min tok med meg på «Historien om den gråtende kamel». Den skulle være en «gripende film om teknologiens inntog i selv de ytterste delene av verden» og et «hjertevarmende bilde av forholdet mellom dyr og menneske»
Den foregikk på steppene i Mongolia, og utartet seg ca slik:
På et tidspunkt dro de til byen for å kjøpe seg TV.
Etter en time begynte moren min å bli desperat.
Men vi holdt ut – helt til den dramatiske avslutningsscenen.
Det utelukker et par til.
Jeg har også lagt merke til en urovekkende trend innenfor animasjonsfilm. På et tidspunkt fikk noen det for seg at hyperaktive jungeldyr med kjappe replikker på street-slang var en god idé. Nå er de overalt. Det liker jeg ikke. Madagaskar får meg til å ville stikke ut øynene med en skje.
Så det er ståa. Jeg er åpen for forslag.
