Jeg er glad jeg er grafisk designer. Jeg er ganske sikker på at jeg egner meg bedre som designer, enn som f.eks hjelpepleier eller astrofysiker. Nå har jeg vært designer i 2 år, og det har gått ganske greit. Det er bare én ting… Et slags problem. Ikke et stort et. Kanskje mer en slags bivirkning.
Jeg skal prøve å forklare.
Generelt har jeg et problem med folk som kan ting. Ikke fordi det er dumt å kunne ting. Det er kjempebra! Men av en eller annen grunn syns jeg det er dødskjedelig at folk snakker om tingene de kan.
Jeg tror det kommer av en form for mindreverdighetskompleks. Jeg tenker at jeg må briliere med imponerende og uventet kunnskap tilbake. Dette føler jeg spesielt når jeg møter andre designere, som har resultert i at jeg går inn i en slags fornektende psykose når det blir snakk om design.
Jeg reagerer med en form for barnslig surhet, og syns andre designere er urteite. Jeg tror det er fordi de er veldig hippe. De snakker om så hippe ting, og har så hippe klær. Her for litt siden traff jeg en designer som hadde sokker og genser som matchet.
Jeg tror det forventes at designere skal bruke fritiden sin på design. Jeg bruker fritiden min på å finne ut av hvordan jeg kan transformere first-price fiskepinner om til taco eller pizza. Det oppstår derfor et enormt interesseskille når jeg havner i samtale med andre designere.
Først tenkte jeg at det galt av meg å ikke være designer hundre prosent av døgnet. Jeg fikk dårlig samvittighet for å se mer på Grey´s anatomy enn Ted talks, lese Aftenposten mer enn Computer Arts og spise pizza (med kjøtt!) istedet for linsesuppe. Nå tenker jeg egentlig at det er helt ok. Jeg tror faktisk det gjør meg mye lykkeligere enn alternativet, og jeg blir en mye flinkere designer av å være lykkelig.
